Trond Borgen

Han er altså ikke bare en av Norges fremste tegnere, men også en slags performancekunstner som elsker å opptre i mediene, dels som misforstått martyr, dels som en som avslører at verken publikum eller kritiker helt får med seg at det er Søbye selv som står bak de mange pseudonymene han opererer under.

La oss ta bildene først. I Gallerihuset har han nå en utstilling som i høyeste grad er verd et besøk: 14 store bilder, hovedsakelig portretter i overmenneskelig format, med innlagte collage-/assemblage-elementer som gjør dem tredimensjonale, er utført med en så nitid presisjon at de trer fram for vårt blikk nærmest som levende mennesker, men med et malt slør på pleksiglass foran, som understreker at disse menneskene er preget av tidens tann - av en slitasje som både er fysisk og psykisk. Noen av dem har ansikter slitt av furer og rynker, som om det er et værbitt landskap.

Vi ser sårbarheten i disse ansiktene; vi ser medmennesker - vi ser helgener.

For Søbye formidler alltid storheten i hverdagsmennesket; og han løfter det fram som om det skulle være en hellig figur, med referanser til kunsthistoriens helgenbilder. Han går heller ikke av veien for å framstille hodet til den oppstandne Kristus med kunstnerens egne trekk.

Visst er her patos, visst er her en del visuell retorikk. Dette er likevel en utstilling du vil huske lenge, fordi Søbye makter å kombinere denne heroiske patosen med svært inntrengende studier av mennesket. Her finnes en innlevelse som griper, også fordi den er kombinert med en ganske forbløffende håndverksmessig dyktighet som løfter fram mennesket som noe hellig: Se dette menneske.

Så er her også en «gjesteutstiller»: Kristin Valle, som deltar med motiver av en annen art: Landskaper. Formatene er imidlertid det samme; det er også rammene. Og håndens arbeid på papiret, og den tekniske gjennomføringen, innbyr til en sammenligning som får oss til å gjette om samme opphav. I et oppslag i Klassekampen 9. mars 1994 innrømmer Søbye at han bruker flere pseudonymer, noe han også bekrefter i et leserbrev i Aftenbladet 23. mars samme år. Faktisk sier han at når han stiller ut under andre navn, så er det egentlig ikke pseudonymer: Det er faktiske navn han har lånt av virkelige mennesker, som imidlertid ikke har laget bildene.

Så leker han katt og mus: Klassekampens artikkel avsluttes slik: «Søbye sier at han kommer til å fortsette med å bruke nye pseudonymer, og han har ingen tro på at kritikerne kommer til å gjennomskue ham i framtiden». Det er heller ikke min hensikt å «gjennonmskue» ham.

Men jeg vil gjerne melde dette som et problem: På spørsmål fra meg sier Gallerihuset at denne utstillingen rommer arbeider av to kunstnere, fordi begge var til stede på åpningen (et kortsluttende argument). Galleriet går altså god for at det virkelig er Kristin Valle som har laget fire av bildene her. Men som et ledende prisipp eller en kunstnerisk strategi har Reinhardt Søbye åpnet for det motsatte.

Mitt spørsmål blir da: Er publikum - og galleriet - tjent med et slikt rollespill? Styrkes galleriets troverdighet av en slik tåkelegging? Bør ikke publikum kunne få vite HELT sikkert hva de skaffer seg, og av hvem, når de kjøper kunst i et galleri?