Innhold:

1. Theme (utdrag av katalogforord; Inferno Tokyo 1994)
2. On Contemporary Society -//-
3. A favourite quotations
4. A short story about courage and blackmail
5. Sitat av Maeterlinck
6. H. Rem's essay for "Witness"-katalogen, Tokyo 1999
7. Sitat fra Håkon Bleken's bok; "Mellom fargene. Nedtegnelser", utgitt 7 sept. -02
8. En historie om korrupsjon i Klæbu 2001-02
9. Professorstriden ved SHKS. En "tung" korrupsjonshistorie
10. CV fra KIK for Reinhardt Søbye
11. CV fra KIK for Grethe Fredriksen
12. Innbydelse til Firenzebiennalen 2003. Adresseavisen 170602

1.
Theme

I have always been concerned with Man's paradoxical and tragic existence: suffering, fear of death, longing for God, wisdom, sacrifice... The meaning of life is obviously not to survive. The daily values of the western industrialized world are absurd, hideous and brutalizing. I am concerned with the marginalized, the ostracized, the debased, the poor, the sick. the despairing.Not because I am a hopelessly sentimental romantic but because I see that the human being in us comes to the fore when the everyday control slips (youth, physical strength, health, Visa card, airbag, well-kept garden, and a watertight roof), and eternity is no longer a place where Father Christmas lives, or a current affairs program on television, but your entrance to the waiting room, the countdown to death. I hope there is a God (I hope that Jesus was Christ, but I don't believe it) and that this life is just a stage set for a religious play that really is about to prove (in word, thought and action-particularly the latter) that you are a real Human Being. "What does it benefit Man to win the whole world if he loses his soul ?"

2.
On Contemporary Society

It is extraordinary (and frightening) how our civilization pushes away all responseability for its own future. I am concerned with the development of understanding and the choice of values. our existence is replete with paradox, and one of the most pressing these days is that the more we aim to secure and control our lives (in everything from medical developments to breeding fish as pets), the more unsure and uncontrollable our existence becomes. It is characteristic of today's world that examples of the biggest selling products are weapons, drugs, pornography, and, gradually, the more-or-less illegal trade in industrial waste.And the butchering of poor children from the Third World for the sale of their internal organs on the Western donor market is no longer a hideous isolated incident, but a growth industry.Although the list is long we have grown accustomed to it. There is obviously a connection between our thoughts, our values, our actions, and those problems which "the system" as a whole creates. That is why (I think) it is of great importance to appeal to that which has been trapped and silenced in people on the altar ofacceptance. Many of Man's most cherished myths are tales about martyrs who, given the choice between a terrible death and further survival (with the consequent loss of their convictions, beliefs and self respect) chose death.Deep down (I believe) we all know something about eternity (God), and that life is a tale about the longing for holism. But the credo of this civilization is raw power and the mirror we should use to see ourselves has been shattered.The prevailing feeling of insecurity and fear is the feeling of falling.

3.
Then Satan raised him to heights and for moment, showed him all of the world's empires at the same time, and said: "I will give you power over all of this and let you receive all of this glory. For it is my power to give and I give it to whom I choose, If you just kneel to me and swear allegiance to me, then all will be yours".Jesus answered: "It is written: You shall serve the Lord your God, and only him shall you serve". (Lucas 4,5-8)

4.
Da britene kolonialiserte Østafrika hadde de få problemer bortsett fra masaiene. Ikke fordi disse kjempet militært, men fordi da britene lenge hadde irritert seg over masaienes fortsatte uavhengige levevis, tok de med seg noen av mennene som gisler og plasserte disse i fengsel som en irettesettende advarsel til masaisamfunnet. Fangene var sterke, sunne voksne menn som kunne nedlegge en løve med et spyd. Etter noen dager i fengsel døde disse mennene. Uforklarlig for britene. De forsøkte å anvende "medisinen" nok en gang. Det samme gjentok seg. Masaiene døde etter noen dager. Så forstod engelskmannene hvorfor. Masaier kunne ikke trues med fengsel. De døde.
Da sto engelskmennene opprådde. Deres tvangsmiddel kunne bare virke hvis fanger syntes det var såpass ubehagelig å sitte i en celle at de gikk med på britenes "forslag" til en ny verdensorden for å slippe ut. Britene ville kontrollere, de hadde økonomiske og politiske målsettinger med sine nye besittelser.
Britene lot deretter masaiene i fred.

5.
Så snart vi kler noe i ord, gjør vi det på forunderlig vis
fattigere. Vi tror vi har dukket ned på de store av-
grunnsdyp, og når vi kommer opp til overflaten igjen,
har vanndråpen som drypper fra våre bleke fingerspisser
ikke lenger noen likhet med havet som den stammer fra.
Vi innbiller oss å ha funnet et skattkammer fullt av vid-
underlige skatter, og når vi kommer ut i dagslyset igjen,
er det bare uekte stener og glassbrott vi har fått med
oss; og likevel stråler skatten uforandret nede i mørket.
Maeterlinck

6.
Reinhardt Søbye and his art
By Håvard Rem
I
In 1988, 1 moved back to my home town of Arendal, a small provincial town in South Norway. Once upon a time, this 1 7th century town was one of the largest seafaring communities in Scandinavia. Elegant patrician houses were built - architectural jewels in timber.The sailing ships disappeared a hundred years ago. The town fell into decline. The old majestic houses stood crooked and unpainted. In the 1 970s, the council decided to tear down the houses and replace them with concrete tower blocks. But the past returned. Local architects began to design new houses in the old style. The young generation won the battle to renovate the old timber houses. Arendal today is proud of its heritage.Not only had I come back to my home town and the past, but the past had come back to my home town and the present,This characterised Norwegian aesthetics in the 1980s: the past came back. Not only in architecture, but also in other aesthetic disciplines. There was a revival in figurative art, a resurgence in tonal music, the classic verse form returned to poetry and epic novels were reborn.Aesthetic discipline returned. Craftsmanship.Probably the best known protagonist of Norwegian aesthetic revivalism is the neo classical artist Odd Nerdrum. His pupils attacked the modernists who dominated Norwegian art. The debate raged in the media. The modernists were accused of ineptitude. The assault included the national art curriculum. Students never learned to draw. They couldn't even draw a hand!
II
The artist Reinhardt Søbye is a separate chapter in this story of confrontation between trend and tradition in Norway in the 1980s. He created a sensation with his skills at the 1987 Annual State Autumn Exhibition. At last, the time was ripe for such a display of artistic proficiency. Furthermore, in contrast to his contemporaries who had years of academic training behind them, Reinhardt Søbye was self-taught!The young, progressive Søbye first won critical acclaim and public recognition in the mid-1 980s. He was at the right place at the right time, and the future was bright.But no. In the I 990s, Søbye has not had one single exhibition of note in the Norwegian capital. Nor has he received the professorship in art that he applied for (and for which he was on initially nominated) from the Academy of Art in Oslo. For tenyears he has led a nomadic existence on the fringes, and currently lives way out in the country in the tiny community of Melbu in North Norway.So what happened?
III
Around 1 980, the grandest of all renovated 17th century buildings in Arendal was turned into an art gallery. Reinhardt Søbye opened a one-man exhibition (his second in Norway) here in 1989.Unfortunately, the exhibition was overshadowed by a glaring article in the local newspaper, which quoted the young artist as saying that he "was not ashamed of being on the dole!"I followed the story with great interest. The background was as follows: A neighbouring town had been declared an 'art town'. Søbye was invited to live there but reckoned that the financial resources were controlled by a local clique of ceramists. Despite being ranked as artistically superior, Søbye received little or no support. Moreover, because he knew he was a distinguished artist, he could claim social security without any qualms.Was Søbye paranoid or was he suffering from delusions of grandeur?No doubt, many great artists have been a bit of both. The great Norwegian poet, Agnar Mykle, said that a mixture of paranoia and megalomania was the chemistry of artistic talent.But no, I lived in the same province myself and knew better. Søbye was probably I00% correct in his assertion. Cliques and unfair preference exist in most aesthetic environments, not only in institutional art circles in the metropolises and capitals, but also in the provinces.The most startling was that Søbye dared to speak his mind. Exposing the Mafia, but worse, leaving yourself wide open. Social security. shoplifting in the supermarket. Was the guy mad? If not, was he a great artist?I was in no doubt. Søbye's drawings said it all. Giant supernaturalist portraits by an artist who was clearly an accomplished genius, and quite simply the best in Norway.
IV
The story about Reinhardt Søbye in the I980s was a romantic story about the young artist who one day discovered his talent, and left university and the normal style of life he was supposed to live. As a complete unknown he developed his artistic skills,and when he finally came forth, he was a success.The story about Reinhardt Søbye in the 1990s is also romantic, but patently sad. It's about a misconstrued and gradually marginalised genius who is opposed by both local and national art milieus, who is forced to submit his work for acceptance under a pseudonym, who becomes entrenched in a hopeless legal battle with art institutions because they refuse to grant him the professorship to which he is entitled, who has to beg for money from the social security office, who is prescribed anti-depressive tablets because "his pictures are so dark and gloomy" !In 1994, 1 moved back to Oslo. There was no Reinhardt Søbye. He had disappeared far out into the countryside, both in my conciousness and in Norwegian culture.
V
Two years ago, I was well under way with a major book project. The background was as follows: Each year 1 20,000 Norwegians call 'Kirkens SOS' (Translator's note: this is equivalent to the Samaritans Organisation in the UK) because they are verging on suicide and need to talk with someone. 'Kirkens SOS' has a thousands volunteers manning the telephone lines. The Organisation wanted to give these volunteers a quality book as a show of appreciation. Fifteen Norwegian authors wrote about their painful emotional experiences. The book also required an illustrator. But who? No-one was suitable.In this context, it would have been wrong to use a purely abstract, aesthetically oriented artist. Similarly, it would have been wrong to use an artist focused on social realism. I searched for a style that I couldn't quite define. An artist who wrapped himself in human suffering without any aesthetic or ideological superstructure, and who could reflect the pain in a form that was unmistakable. An artist who at once was available, socially aware, non-ideological, and with traces of Heaven.The artist was not to be found.
VI
Then one day in 1 997, I open Norway's largest morning paper and see a full-page article on a Norwegian artist who, in two years, will hold a major one-man retrospective in Tokyo. Shigeo Chiba, curator at the Japan National Museum of Modern Art, tells the paper: "This Norwegian artist's work depicts realism in a social context, an art-expression not seen in Japan today, The article includes a photograph of the artist together with two of his giant portraits. It is Reinhardt Søbye. Not only that, it is the artist I've been searching for in connection with the book project. I call him immediately and ask him if he will illustrate the book. Without hesitation he replies "yes".That "yes" results in a beautiful and powerful book, illustrated with eighteen of Søbye's portraits, like a life frieze, from the new-born baby in the beginning to the 102-year-old woman at the end. I live with the portraits for a year. Twenty of the portraits are hung at the publishers. The images do something to me. I don't know what. Because the images are so photographically supra-realistic, the eye is not distracted by aesthetic play. Because the images are clearly just a "surface", you are forced beneath the "surface". You are forced to meet the portrait's stare. The psychologist in Søbye sees me studying the pictures. He says: "I also draw portraits on commission. My portraits could save many marriages. For the husband who has my portrait of his wife on the wall, the portrait will slowly encourage empathy. "The Japanese exhibition is now reality. The story of Reinhardt Søbye in the next decade begins in neither Oslo nor the country. It begins in Tokyo.
Håvard Rem (40) is a poet and writer, living in Oslo. His poetry has been translated into English and used as lyrics by Morten Harket (a ha) and others.Håvard Rem has translated inter alia William Shakespeare, Leonard Cohen and Bob Dylan for theatre and CD.

7.
Sitat fra Håkon Bleken's bok; "Mellom fargene. Nedtegnelser", utgitt 7 sept. -02 på Communicatio Forlag.

Side 109; Påskebetraktninger 2002

Det verste med billedkunstnermiljøet, er den maktkamp som utspiller seg.
Det er lett å komme på kant med folk; gjør du det for eksempel med en
maktsyk autoritet, får dette de verste konsekvenser.
Ja, det er ingen tvil om at det har knust mangt et talent.
Jeg har stadig besøk av folk som forteller meg sine historier; Salg som
annulleres fordi man er kommet med en gal bemerkning, professorinnstillings-
komiteer som oppløses fordi den ikke har innstilt rett mann eller kvinne. Komite-
en blir skiftet ut med en ny, og vips - så har man den rette. Kommuner som
sier opp leieavtaler, fordi kunstneren er langt bedre enn lokale kunstnere. Tra-
giske tilfeller av folk som går til grunne fordi de har brukt sin ytringsfrihet, og
på den annen side, gjerdesitterne som smisker som faen; og det finnes mange
slags hoff her i verden.
Hvis man blir mislikt, er man i grunnen ferdig. Det går selvsagt verst utover
de beste, de gode, de faller jo helt utenom. Og når miljøet er for lite, det vil si
at landet er for lite, blir dette katastrofalt.
Alle går i selskap til hverandre, det nikkes og skåles, det blir taust og bare
øyenbryn heves. Er man skviset ut et sted, er man skviset ut overalt, er man in
et sted, er man det overalt.
Er man skviset står bare en mulighet igjen - indre eksil.
Det skulle ikke koste meg noe, i løpet av kort tid, å stampe opp av jorden
10 norske kunstnere, like gode, ja bedre enn mange av de mest annerkjente;
ganske enkelt ukjente fordi de ikke har de rette forbindelser eller albuer nok.
Vi kan jo begynne med Lars Lerin, Reinhardt Søbye og Bjørn Krogstad...

8.
Trondheim 31 aug. -02

Dette er et skriftstykke jeg lenge har tenkt å få ned på papiret, og like lenge har jeg utsatt det. Det finnes en overordnet prinsippdiskusjon som denne konkrete historien er et godt og fullbyrdet eksempel på, samtidig er historien i seg selv banal, skitten og hverdagslig. Det handler om korrupsjon, om å sette til side prinsippielle føringer av etisk (moralsk) og organisasjonsmessig art for, på en urettmessig og "lyssky" måte, tiltvinge seg eller sine forbundsfeller ressurser. Det handler også om byråkratisk inkompetanse, dumhet og brutalitet.
Samarbeid mellom forvaltere av offentlig eiendom og private interessenter gir ofte et spillerom for gråsoner hvor vedtatte retningslinjer blir suspendert til fordel for en "ønsket løsning". I Klæbu dreier det seg om den store bygningsmassen kommunen satt igjen med etter at den store sentralinstitusjonen Halseth-heimen ble avviklet som en følge av hvpu-reformen. En bygningsmasse som også inkluderte det ærverdige 300 år gamle midtnorske "universitet"; Seminarplassen. Fra å utdanne lærere, folkeopplysere....seminarister ble stedet etterhvert benyttet som KZ-lager for utdefinerte, ressurssvake, syke barn. Her ble de oppbevart, ofte lenket til veggen, i institusjonens totale overtakelse av deres liv, til de døde av mangel på alt.

I 1997 bodde jeg i en knøttliten leilighet i Kabelvåg hvor mitt arbeidsrom var på 2 x 3 meter. Fullstendig umulige betingelser, selvfølgelig og da min venn og kollega Morten Paulsen fortalte at Klæbu kommune hadde igangsatt et kunst- og kulturprosjekt for å nyttiggjøre en del av den nedlagte sentralinstitusjonen tok jeg kontakt. Klæbu kommune hadde da et prosjekt, en kompetent prosjektledelse, de hadde vilje og midler......og jeg fikk tilsendt en stor konvolutt med prosjektbrosjyre og "velkommen til Klæbu"-info. Kontrakter ble underskrevet og jeg ble hentet av prosjektansvarlig da nattoget fra Bodø ankom Trondheim. Kommunen var velvilligheten selv, viste meg rundt og presenterte meg for de som allerede var på stedet. De oppfordret meg også til komme med konkrete planer for utbedring av leiestedet, så skulle jeg "som alle de andre har", få økonomisk støtte til dette. Jeg var så fornøyd med mitt nye, relativt sett, romslige atelier at jeg ikke kom på noen slike 'forbedringer'.

Store skilt i aluminium med prosjektets involverte navn under en konstantering av prosjektets art i store, tykke bokstaver i sort; SEMINARPLASSEN KULTUR-OG NÆRINGSPARK, var plassert flere steder på området.

I leiekontrakten fikk jeg inn en klausul om at jeg kunne benytte 30 kvm. til boenhet.

Jeg vet ikke hvor mange kunstnerpoeng jeg så har opparbeidet i denne 'klæbu-perioden' fra 1997 og fram til denne dag i form av deltakelse på juryerte utstillinger, separatutstillinger i inn- og utland, priser, stipend, representasjon (innkjøp) i museer og offentlige samlinger i inn- og utland, utstillingsinnbydelse og deltakelse på store museer og biennaler internasjonalt...... alt til et jevnt akkompagnement av glitrende kritikker i bl.a. noen av verdens største aviser, internasjonale kunstmagasiner (i 1994 og 1995 ble mine utstillinger i Tokyo utropt, bl.a. på lederplass) som "antakelig den beste utstillingen som vises i Japan i år". I 1999 arrangerte Asahi Shimbun, inntil nylig verdens største avis, en stor retrospektiv utstilling med mine arbeider i Tokyo og 2 andre japanske byer, i samarbeid med Japan National Gallery og flere næringslivsinteresser (bl.a. Odakyu og SAS). Den ble først vist i Odakyu-museet i Tokyo som tidligere har vist to andre norsle kunstnere; Vigeland og Munch (ingen sammenlikning forøvrig). Utstillingen slo alle publikumsrekorder:
50.000 besøkende. Massivt med mediedekning, helsider i disse millionavisene, forsider og opptil 10 sider tekst og bilder i japanske kunstmagasiner, tv.....etc. Utstillingskatalogen i coffee-table format ble trykket i 3 opplag og utsolgt. Ingen av bildene var til salgs, men pga. billettinntekter, salg av postkort, kataloger m.m. gikk hele prosjektet med overskudd. Den norske ambassaden holdt stor mottakelse.
(Som et resultat av den suksessen med mine årvisse utstillinger i Tokyo siden 1994 og fram til den (foreløpige) kulminasjon med den store "Witness"-utstillingen i -99, er jeg nå en del av kunsthistoriepensumet for "junior high school" 2002-2006 i Japan. (Mitsumura Publishing Company).

Jeg vedlegger en faksimile av min CV og for de som måtte være interessert i dokumentasjon på ovennevnte referat av den norske kunsteren som kanskje er mest "big in Japan", finnes denne på www.artdefence.com

Så....tilbake til tildragelsene i Klæbu.

En av de som allerede var "importert og etablert" i prosjektet var kunsthåndverkeren Elisabeth Engen og hennes snekkersamboer. De fikk kjøpt en stor, enkeltstående institusjonsenhet av nyere dato til sterkt subsidiert pris. Elisabeth er et sosialt "dyr" og et ivrig organisasjonsmenneske. Hun har således en stor vennskapskrets og kontaktflate. Som for de fleste av hennes kolleger sliter hun med notorisk dårlig økonomi fordi hun ikke lager salgbare ting. F.eks. skilpadde- eller nøtteformede, uthulede og todelte "skap" som veier 150 kg, tar like stor plass som en kommode og rommer en halv flaske likør. (Jeg får bestandig en assosiasjon til klassiske Donald-filmer med Snipp og Snapp når jeg ser tingene hennes, men det er selvfølgelig en digresjon). Vanskelig å selge altså, andre inntektskilder er å stå på rotasjonslisten av gjensidige vennetjenester for tildeling av offentlige utsmykningsoppdrag (RAGVFTAOU) eller, som er den foretrukne metode; å øke dimensjonene på (noe som er den egentlige 'kunst' blant landets overtallige b-kunstnere og "kunst"-håndverkere) sugerøret inn i statskassens mange rom og foldere. Derfor tok det ikke lang tid før E. Engen var en slags selvbestaltet "leder" for den ikke-homogene gruppen yrkesaktive mennesker som løselig kunne rubriseres under samlebetegnelsen 'kunst og kultur' i Klæbu. Hun startet opp et fast ukentlig forum hjemme hos seg; de (etterhvert) famøse Mandagsmøtene (lunsjmøtene).
Noe som snart falt ned i sitt naturlige leie og ble en syklubb for henne og venninnene.

Her må jeg skyte inn en observasjon av (en strategi for) hvordan b-kunstnere bygger en svulmende CV ved å føre opp feriereiser, grillkvelder og fyllefester som henholdsvis videreutdanning og prosjekter. Når kulturminister Svarstad Haugland nå bebuder en ny linje for offentlig understøttelse av Norsk Kunst ved å legge om til 'prosjektsbasert støtte', er jeg ganske sikker på at det vil være den samme underskogen av gausskurvens middelmådigheter som i dag med demokratisk flertallsmakt har sørget for å kanalisere statens kunstinvesteringer til seg og sine (kvalitetskriterier, som f.eks. NBK's egne Kunstnerpoeng er det ikke politisk korrekt å hevde som førende prinsipp), som etter en eventuell omlegging vil kurse seg opp i "hvordan skrive en god søknad om prosjektstønad".

Uansett, alle sosiale evenementer (og tilogmed utleie av den råtne sokkelleiligheten) hos Elisabeth Engen vil snart dukke opp på hennes CV som dokumentasjon på hennes faglige aktivitet og dermed legitimitet for søknad eller krav om offentlig understøttelse.

Nok en innskytelse (beklager); i Nordland (hvor jeg har bodd og arbeidet i flere år) brukte de lokale b-kunstnere sin geografiske plassering som tilstrekkelig grunnlag for å kreve offentlig støtte. For, som de sa "....ved å bo her besitter vi en spesiell kompetanse som Norge må ivareta....". En kompetanse som bare for et ørlite mindretall slår ut i bevist, kunstnerisk kvalitet.

Tilbake til Klæbu (II):
Etter 1997 gikk Kunst- og Kulturprosjektet dårligere. Kanskje staten ikke lenger ga kommunene tilskudd til slikt, kanskje noen sentrale kommuneansatte hadde vyer om fyrverkeri, champagnesmell, celebriteter, avisomtale, inntekter......, uansett.....sentrale folk i prosjektledelsen sluttet og fant seg grønnere beitemarker i Trondheim......den siste rest av kommunal interesse og kompetanse forsvant da kulturleder Nic. Nordberg sa opp.

Jeg arbeidet uansett. Prosjektet betød aldri noe. Til det hadde jeg deltatt på for mange slike tidligere i andre landsdeler til at jeg hadde noen forventninger i så måte.

Elisabeth Engen holdt på med å importere sine venninner til Klæbu. Gruppen hennes økte i omfang og fysisk tilstedeværelse. På et tidspunk (tror det var 1999) mens Kristin, jeg og barna bodde i Hadsel (jeg hadde fortsatt atelier og bosted i Klæbu, reiste til og fra) skulle Kristin (som var en del av prosjektet før min tid i Klæbu) avhende sin kommuneervervede institusjonsdel. Dette ligger vegg i vegg med Engens eiendom og hun var på telefonen stadig vekk med innstendige oppfordringer til Kristin om å selge til en av hennes venninner for, som hun sa.".....å styrke det faglige miljøet her...".
Ok. Kristin så gjorde.

(Kristin hadde vært elev hos meg et halvt års tid før vi ble kjærester. Samme året debuterte hun på Høstutstillingen med et stort mannshode i pastell. Bildet ble solgt, hun fikk KEM's Debutantpris og ble rosende omtalt i VG's kritikk av utstillingen. Full uttelling m.a.o.)

Sommeren 2000 flyttet vi til Klæbu. Romjulen 2000 var det rekordkulde i Trøndelag. Ned til minus 30, og kanskje mer. De 300 år gamle, dårlig vedlikeholdte husene som utgjør Seminarplassen var utsatt. Et vannrør ble frostsprengt på mitt opprinnelige atelier og katastrofen var et faktum. Tusenvis av liter rant gjennom vegger og gulv (annen etasje) og fulgte de flisfylte hulrommene mellom det grove tømmerverket hvor det tildels ble sugd opp og lagret som en viktig ingrediens i det sopp- og råteangrep som mest sannsynlig ville følge når våren kom. Atelieret var ubrukelig og kommunen var ansvarlig for utbedring i henhold til kontrakt. Her begynte min odysse som antagonist overfor kommunen. De utbedret ikke, de benyttet forsikringspengene til annet, de svarte ikke på skriftlige henvendelser..... Fordi kommunen nå hadde bestemt seg for å selge unna store deler av Halseth-heimen, deri Seminarplassen. Dette ville gi penger. Kanskje først og fremst fordi en flodbølge av nødvendig renoveringskostnader for de gamle bygningene (Seminarplassen er vernet) snart ville bli en realitet som følge av mange, mange år med neglisjering av problemet. Kommunen ville "selge", "privatisere" en snarlig framtidig utgiftspost av uante dimensjoner.
Derfor svarte de ikke på mine henvendelser. De hadde sin krystallkule og å oppfylle sine kontraktsforpliktelser var ikke en del av scenarioet.

Snart begynte rykter om at Seminarplassen skulle selges også å nå mine , ikke akkurat well-connected, ører.

Jeg skrev mange brev og sendte disse enten pr. fax eller pr. rek.post til kommunen med forespørsel om informasjon. Fikk ikke svar. Taust, stille, nothing.
060601 lå det et brev fra eiendomsmeglerfirmaet Nylander som bebudet en befaring for å vurdere bygningenes tekniske standard. Alt for å, som brevet uttrykte, å forberede bygningene for et vedtatt salg.

Jeg spurte Elisabeth Engen om hun visste noe.
(Her må det skytes inn (III) at jeg siden 2000 har opparbeidet en temmelig stor datakompetanse og at dette bl.a. har medført at jeg har 100% loggførte korrespondansefiler i saker som kan være juridisk viktige. Alt jeg mottar legges inn på maskinen etter dato, alt jeg sender ligger på maskinen etter dato med sendekvitteringer. Tilogmed telefonsamtaler i slike løpende saker skriver jeg notater til og disse loggføres).

I flg. min brevlogg spurte jeg henne 070601, fullstendig notat:

I dag snakket jeg med Elisabeth for å få et mulig bedre perspektiv på Seminarplassens skjebne fra en som alltid er mye bedre orientert enn meg mht. Klæbu kommunes planer for stedet. I korte trekk fortalte hun at kommunen hadde en langsiktig plan som gikk ut på å selge bygningsmassen litt etter litt slik at dette innbrakte en viss sum pr. år. Nå hadde kommunen nokså nylig solgt den store servicebygningen og dermed fått inn midler for flere år ihht. ovennevnte plan. Hun mente derfor at jeg ikke skulle ta brevet fra Nylander så bokstavelig fordi et eventuelt salg av Seminarplassen 3 antakelig lå langt fram i tid, kanskje et par år. "Flott", sa jeg. "Det er det jeg trenger av tid for å gjennomføre mine utstillingsplaner i galleri Tonne og galleri Steen". End of story.

(Notat slutt).

190601 lå det et nytt brev fra Nylander i gangen med fastsettelse av dato for befaring. Jeg begynte å forstå at en prosess var satt på skinner og beveget seg ubønnhørlig framover. Jeg så noe bevege seg i skyggene så og si.

210601 skrev jeg derfor til ordfører Skei "Er det rom for kulturbyggere i Klæbu kommune?"og ba om informasjon som berørt av denne prosessen.

030701 fikk jeg et høflig og informativt brev; ".....I saksframlegget for møtet i Utvalget for kultur, næring og miljø 16.11.00 er det imidlertid forutsatt at man gjennom prosessen skal søke å ivareta og videreutvikle det miljøet og den virksomheten som er utviklet på Seminarplassen...." og som ble avsluttet med følgende forsikring : "......Det er alså i dag ikke mulig å svare på hvilke bygninger som vil bli solgt på kort eller lengre sikt. Men ingen vil hals over hodet bli satt på gata, hvis de betingelsene som blir vedtatt, ikke er slik at de som i dag arbeider og eventuelt bor i husene, er interesserte kjøpere........".

Skriver altså ordføreren i Klæbu kommune.

I brev av 030701 fra eiendomsjef Eithun Olsen bekrefter han at kommunen ikke har gitt noen informasjon direkte til meg som berørt leietaker, men i stedet gitt denne til de såkalte "lunsj-møtene" som regelmessig blir avholdt hos kunsthåndverkeren Elisabeth Engen for hennes bekjente og venner. Eiendomsjefen erkjenner at mangelen på informasjon til meg er "beklagelig", men mener at ansvaret for dette fullt og helt hviler på meg. Sitat : "Det er beklagelig at De ikke har vært tilstede på disse møtene."
Sitat slutt.
Jeg har flere ganger påpekt at disse "lunsjmøtene" ikke har noen offisiell stilling eller har noen representasjonsmyndighet på vegne av andre enn de som måtte befinner seg på disse.

Siterer videre fra en fax jeg sendte juridisk rådgiver i NBK, Hilde Skjeggestad (som jeg heller aldri fikk noe svar på):
Sitat:

Dette blir verre all den tid deltakere og ansvarlig for disse møtene ikke gir denne informasjonen videre til meg, men tvert i mot (ved direkte spørsmål til Elisabeth Engen om hun med sitt store kontaktnett vet noe om denne prosessen) sier at hun ikke vet annet enn at jeg kan ta det helt med ro, for "…..det vil ta flere år før Nr. 3 legges ut for salg" (Sic!). Dette sannsynliggjør hun ved å fortelle meg om kommunens langsiktige avviklingsplan ; "…kommunen har en målsetting om å få inn så og så mye hvert år fra disse salgene og nå har de nylig solgt den store servicebygningen og fått inn så mye at resten av prosessen er blitt skjøvet inn i framtiden". Samtidig dukker to av hennes bekjente og en mann fra kommunen opp sammen med hennes samboer, Nils Gunnar Eriksen (som er en dyktig snekker og håndverker) på uannonsert "visning". Andre gangen de kommer i samme ærend forteller en av disse bekjente av E. Engen at "…..det er nok siste gang vi kan regne med å få et så godt tilbud om kjøp av hus fordi vi er kunstnere". Videre spør de meg om hva jeg betaler i måneden, hvor lang oppsigelsestid jeg har…osv., og sier så ; "……..det var jo veldig billig da. Vi må nok sette opp leien i forhold til det…..". Det var da ( 20 september -01) at jeg begynte å forstå "spillet" og dermed ble i stand til å mobilisere. Jeg kontaktet en advokat som sa at kjøpet av Seminarplassen 3 for alt opp til 1. 2 mill. ville være et meget godt kjøp fordi gjelden i sin helhet ville kunne dekkes av leieinntektene fra de fire "seksjonene". Han sa videre at han ikke skulle ha noe problem med å skaffe meg en finansiering for dette. Noe senere fikk jeg en telefon fra Sigrid Solberg i meglerhuset Nylander, som sto som ansvarlige for salgsprosessen. Hun sa: "Om to dager skal saken avgjøres i et møte i kommunen. Vil du gi et bud på nr. 3?" Jeg sa ja og ringte min advokat (Dag Herrem) som satte seg i bilen og kom opp etter vel 30 minutter. Han sa at han skulle ordne dette med finansiering og legge inn et bud på mine vegne som oversteg budet fra Engen's bekjente på kr. 600.000. Noe senere samme dag ringte Solberg tilbake og sa at det var lagt inn et bud på 700.000. Ja vel, sa jeg i den absolutte tro at det var mitt bud via Herrem. Dette kan bekreftes av vitner. Jeg hadde også tatt kontakt med Adresseavisen som ringte både eiendomsjef og meg for kommentarer til salgsprosessen. I dette intervjuet sa jeg at jeg hadde lagt inn det høyeste (av 2 bud). Dette kom på trykk. Lite ante jeg at det var Engen's bekjente som hadde bydd mot seg selv og at Herrem ikke hadde gjort dette. Han informerte ikke meg om dette. Dermed var jeg "ute" og kommunen sendte meg en oppsigelse. Den var ugyldig i henhold til Husleieloven. Noen ny har jeg ikke fått.
Herrem sendte meg en mail etter at salget var en realitet hvor han refererte en klage han hadde sendt til Sigrid Solberg i Nylander over at hun (de) ikke hadde sendt ham de opplysninger han hadde etterspurt for å kunne avgjøre størrelsen på det bud han skulle inngi på mine vegne. Vel. Det var sakens utvikling i et "nøtteskall".

Sitat slutt.

Her må jeg gjengi en mail fra adv. Herrem til Sigrid Solberg i Nylander:
Sitat:

Date: Wed, 28 Nov 2001 13:28:24 +0100
Subject: Re: SV: Seminarplassen 3
From: "Dag Herrem" | Block Address | Add to Address Book
To: "Sigrid Solberg"
CC: "reinhardt sobye"
- Viser til fax av 08.10 då der De fikk tilsendt
- diverse opplysninger om eiendommen bl.a leiekontrakter.
- Nåja, noen leiekontrakter har jeg hittil ikke sett.
Hverken utdrag av avtalene, vederlag, løpetid eller oppsigelsesfrister er fremlagt. Jeg har senere purret på disse opplysningene uten å få dem fremlagt. Jeg har avventet inngivelse av bud frem til dette er framlagt. Dette er opplysninger som er helt avgjørende for en prising av eiendommen.
Jeg må dessverre si at denne salgsprosessen fremstår som utrolig amatørmessig.

Dag Herrem / dag@herrem.no
Advokatfirma Herrem ans
Thomas Angells gt. 8, 7011 Trondheim
Tlf: 7380 5400 / fax: 7380 5401

Sitat slutt.

Slik ble "tilbudet" til meg og min faktiske budprosess om å delta i budgivningen fra Nylander, v/ S. Solberg 2 dager før fristen utløp, effektivt overkjørt.

Hvorfor? Fordi NOEN allerede hadde bestemt hvem som skulle få tilslaget.

Hvis ikke dette er noe av hva Eva Jolie refererer til når hun i et intervju med en himmelfallen norsk journalist, sier at ....dessverre, det er mye korrupsjon i Norge....?

De 'korrupte' premisser i denne saken er
a.
at alle beboere og brukere på området, uansett om de er minstepensjonister, ornitologer eller hva...som var berørt, fikk en konkretisering av ordførerens forsikringer. Alle bortsett fra undertegnede.

b.
når man så tar i betraktning de regler for offisiell kvalitetsvurdering av en norsk kunstner som NBK selv har vedtatt for å beskytte den enkelte kunstner mot vilkårlighet og...ja..nettopp korrupsjon (systemet med 'kunstnerpoeng') og undertegnede har flere slike enn alle de andre på Halseth-området til sammen, oppnådd siden 1987, og som er den eneste som tilhører norsk kunst's 1ste divisjon og som i tillegg har oppnådd internasjonal annerkjennelse,
kan forklaringen på prosessens indre dynamikk og styring bare ligge i at
NOEN ville det slik.

Det er opplagt hvem NOEN er: Elisabeth Engen. Vi har altså en situasjon hvor kommunen som eier og selger av Seminarplassen ikke overholder sin informasjonsplikt mot meg som invitert kunstner og mangeårig leietaker, men hvor den samme kommunen gir Elisabeth Engen og hennes ukentlige "lunsj-møter" fortløpende informasjon UTEN at E. Engen videreformidler denne til meg i den grad den berører Seminarplassen 3 hvor jeg bor og arbeider, og hvor den samme E. Engen , på direkte spørsmål fra meg om hun vet hva som foregår, ikke bare underslår den informasjon hun har fått fra kommunen, men forteller en vag goddagmanøkseskaft-versjon som virker både desinformerende og beroligende på meg og setter meg i en tilstand av fortsatt passiv avventing. Alt mens hennes bygningskyndige samboer flere ganger dukker opp med to ukjente middelaldrende kvinner med akkurat det pistrete, herjede look som kjennetegner b-kunstnere som for 20 år siden smalt hodet i sitt personlige utviklingspotensialetak og som ihvertfall vil ha økonomisk kompensasjon for noe som i mine øyne må fortone seg som et fortapt liv. Engen manipulererer meg med overlegg, hun lyver med overlegg for at jeg ikke skal benytte meg av den forkjøpsretten som ligger i ordførerens forsikringer i hans brev av 3dje juli-01. Dermed håper hun at hennes venninner som er blitt brakt meget tidlig inn i salgsprosessen (uten at jeg aner noenting om hva som foregår) skal få tilslaget ved at saken har utviklet seg så langt at jeg gir meg for dens momentum, for dets fait accompli.

Jeg fortalte historien til Håkon Bleken som sa: "Herregud, så ukollegialt!"

Nå annerkjenner ikke jeg kunsthåndverkere som kolleger. 'Kunst'-betegnelsen vedtok de på et eller annet landsmøte. Men stort sett lager de klumpete kaffekopper og annet husgeråd som, ihvertfall for meg, ikke gir mer åndelige input enn et opptak av Norge Rundt.

Hvorfor kommunen ved eiendomssjef har sanksjonert disse masterplans vet jeg ikke.
Han framstår med mindre kunst- og kulturkompetanse enn bestevennen til Tarzan.
Imidlertid er ikke eiendomsmassen som utgjør den tidligere Halseth-heimen hans private sådan, og alle referater fra kommunens intensjoner, enten disse er kommunestyrevedtak eller deres famøse og svulstige "Tusenårssted-erklæring", flagger honnørord som 'kvalitet' igjen og igjen.

Kvalitet?

011101 kom den første oppsigelsen, som ikke var gyldig i henhold til Husleieloven, siterer en mail fra adv. Herrem:

From: "Dag Herrem" | Block Address | Add to Address Book
To: "reinhardt sobye"


Den oppsigelsen som er levert på døra er ikke gyldig da den ikke fyller formkravene i husleieloven. Det er bare å strekke seg tilbake og ignorere oppsigelsen fullstendig og arrogant... Her er loven:

§ 9-7. Formkrav til utleierens oppsigelse

Oppsigelse fra utleier skal være skriftlig.

Oppsigelsen skal begrunnes. Oppsigelsen skal også opplyse om at leieren kan protestere skriftlig til utleieren innen én måned etter at oppsigelsen er mottatt. Oppsigelsen skal dessuten opplyse om at dersom leieren ikke protesterer innen fristen, taper leieren sin rett til å påberope seg at oppsigelsen er i strid med loven, jf. § 9-8 første ledd annet punktum, og
at utleieren i så fall kan begjære tvangsfravikelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav c.

En oppsigelse som ikke fyller kravene i første og annet ledd, er ugyldig.
Har leieren flyttet i henhold til oppsigelsen, anses den som godtatt.

Dag Herrem / dag@herrem.no
Advokatfirma Herrem ans
Thomas Angells gt. 8, 7011 Trondheim
Tlf: 7380 5400 / fax: 7380 5401

Men til tross for dette banker eiendomssjef Eithun Olsen igjen på min dør 180402, denne gangen har han med seg to vaktmestere og sier:
Jeg vil at du skal lese dette mens vi ser på."
"Javel", sier jeg og åpner brevet. Det viser seg å være den samme oppsigelsen, ord for ord.
Eithun Olsen tar med seg sine "vitner" og forlater meg. Jøss, tenker jeg, fyren må jo være en treskalle.

230502 får jeg så oppsigelse for både atelier og bolig i nr. 3 og for mitt hovedatelier og lager i nr. 1:



Og denne gangen har kommunen benyttet profesjonell juridisk bistand.

Hvorfor i all verden omfattet oppsigelsen nå også mittv atelier i nr. 1?

Svaret er nok noe så enkelt som at Eithun Olsen tar denne kontroversen meget personlig og ville utvise barnslig makt.
Det rene vrøvl selvfølgelig.

La meg til slutt gjengi et brev jeg sendte "den heldige kjøper" av Seminarplassen 3, et forferdelig kvinnemenneske som siden februar 2002 (etter at hun flyttet inn og huset ble nærmest demontert rundt meg) har snøftet foraktelig når vi møttes i trappen, som nærmest barrikaderte inngangen med digre keramikkrukker med blomster og som hadde perioder med djevelutdrivelsesforsøk (hvor jeg fikk tildelt hovedrollen) med rødvinsfyll og Bjørn Afzelius på maks volum til 4 om morgenen. Til tross for at hun faktisk ikke var formell eier av huset før 1 august-02 satte hun igang omfattende ombyggingsarbeider mange måneder før.

Sitat:
 
ArtDefence
Reinhardt Søbye
Seminarplassen 3
www.artdefence.com
Box 26
N-7541 Klæbu
Norway
 
     
26/04 2002

Grethe-Brit Fredriksen
Seminarplassen 3
7540 Klæbu
    
     
Angående Deres forsøk på å "ta over" Seminarplassen 3:    
     
Situasjonen er følgende: I dag fikk jeg faxet over en cv fra KIK tilhørende Grethe-Brit Fredriksen. Jeg antar det er deg. Du ble altså ferdig med akademiet i 1982 og har siden opparbeidet en lite imponerende cv. Jeg nøler ikke med å karakterisere deg som typisk b-kunstner.
Bare et "tyngre" innkjøp.
Ingen separatutstilling av betydning.
Ikke en gang på Høstutstillingen.
Utstillinger i utlandet, for ikke å snakke om representasjon i utenlanske museer og tunge samlinger er selvfølgelig en umulighet.
En latterlig cv, tatt i betraktning den tiden du har brukt på å opparbeide den.
Jeg har antakelig 30 ganger så mange kunstnerpoeng, for ikke å snakke om metervis med kataloger, kritikker (glitrende sådanne), kunstmagasiner osv..
2 år på rad ble mine separatutstillinger i Tokyo utropt i japanske kunstmagasiner (en gang på lederplass) som "...antakelig den beste utstillingen som vises i Japan i år...."(Sic!).
I det obligatoriske pensum for japansk high school for 2002-2006 er jeg en del av kunsthistoriepensumet.
Vi snakker om verdens nest største økonomi.
Den store retrospektive "Witness"-utstillingen som ble arrangert av verdens største avis, Asahi Shimbun i samarbeid med The National Gallery of Japan i 1999 (vist i Tokyo (og to andre japanske byer) i et museum som før hadde vist to andre norske kunstnere; G. Vigeland og E. Munch) slo alle publikumsrekorder med over 50.000 besøkende på 3 uker. Katalogen i coffeetable format ble solgt i 3 opplag.
Jeg har mottatt en rekke priser, en haug stipend og kan stille ut hvor jeg vil.
Så kommer du hit for å, som Eithun Olsen sa i et intervju med Adressa, "å styrke kvaliteten på kunstlivet på Seminarplassen".
Ikke bare det, men din posisjon som budgiver er et resultat av en styrt prosess hvor kommunens nye "koster" i knm-avd., i samarbeid med andre har misligholdt både informasjonsplikt vedrørende salgsprosessen og brutt løfter, bl.a. gitt skriftlig av ordføreren.
Etter at jeg i lengre tid skriftlig hadde klaget på disse forhold, ble jeg oppring av Sigrid Solberg (Nylander) 2 dager før saken skulle avgjøres med det lakoniske spørsmålet om jeg ville "inngi et bud".
Jeg ringte øyeblikkelig til min advokat som kom opp og sa at han skulle ordne finansiering og legge inn et bud. Men han fikk aldri svar på vesentlige spørsmål angående eiendommens beskaffenhet og verdi før det ble gitt beskjed om at eiendommen var solgt. Til deg....etter at du hadde bydd mot deg selv!
Jeg har hele korrespondansen og alle dokumenter i saken liggende på opptil flere harddisker og brent på cd.
Saken er ganske åpenbar og jeg vil ha en rettslig gjennomgang av den.
Min advokat har fortsatt ikke fått de dokumenter, møtereferater ol. som kommunen er lovpålagt å utlevere.
Videre forsøkte kommunen for et par dager siden å true med tvangsfullbyrdelse via namsretten av en ugyldig oppsigelse.(Sic2!)
Hvis du vil at denne saken skal komme for retten så raskt som mulig, må du sende oss en gyldig oppsigelse. Som vi vil protestere på...og dermed begynner prosessen formelt å løpe.
I mellomtiden råder jeg (vi) deg til å følge Husleielovens bestemmelser. Det er stor sannsynlighet for at du vil måtte be oss om et forlik når den tiden kommer.
Jeg har koblet NBK inn i saken og regner med fagforeningens støtte fordi
a) jeg ble i sin tid invitert av Klæbu kommune
jeg har hatt to separatutstillinger i Galleri No 1, som fikk meget stor pressedekning og oppmerksomhet. (Faktisk de eneste kvalitetsutstillingene som er avholdt her i Klæbu).
b) jeg har bodd her siden 1997 og på den tiden gjort 7 ganger mer cv-messig enn du har i et langt liv. For ikke å snakke om det absolutte skille mellom oss i kvalitet.
c) jeg har en uoppsigelig kontrakt.
d)alle jeg referer denne saken for (også toneangivende kunstpersoner i Trondheim), rister på hodet og er unisone i sitt "....noe så ukollegialt".
e) i motsetning til deg er jeg faktisk en meget annerkjent kunstner, antakelig en betydningsfull kunstner.

I første etasje holder reklamebyrået 'HEAD' til (siden 1998), representert ved William Dahl Myrvold.
Referansene til 'HEAD' er f.eks. Rollc Royce, Norsk Hydro, Lydbokforlaget, Trondheim kommune, Helgeland Plast.......
William Myrvold har en meget stor datakompetanse. Det siste halve året har jeg, pga. renovering av brannskadd atelier, arbeidet svært mye med digital bildebehandling (bilder som allerede begynner å bli antatt på juryerte utstillinger).
Undervisningen fra Myrvold i f.eks. bruk av PhotoShop, Director m.m. har på rekordtid gjort meg i stand til dette.
Et slikt faglig samarbeid var noe den tidligere ledelsen ved Seminarplass-prosjektet var sterkt interessert i.
For de nåværende ansvarlige i kommunen betyr dette ingenting, antakelig fordi de er fullstendig kunnskapsløse på området og fordi de er styrt av personlige preferanser.
Hvis sistnevnte motivasjonsfaktor har vært av avgjørende betydning snakker vi om brudd på Forvaltningsloven under rubrikker som begynner på 'k'.

Jeg kan derfor love deg at jeg vil mobilisere kraftig i denne saken: Juridisk og mediamessig.


Med vennlig hilsen

Reinhardt Søbye
William Dahl Myrvold

Kopi til adv.
 


Sitat slutt.

Og vedlegger hennes CV. Herregud. Hun har ingenting.

Det tok ikke lang tid før en opphisset Grethe Fredriksen banket på døren min (gjengir nok et brev jeg sendte henne etter det):

 
ArtDefence
Reinhardt Søbye
Seminarplassen 3
www.artdefence.com
Box 26
N-7541 Klæbu
Norway
 
     
26/04 2002

Grethe-Brit Fredriksen
Seminarplassen 3
7540 Klæbu
    
     
Angående Deres forsøk på å "ta over" Seminarplassen 3:    
     
Situasjonen er følgende (II):

I dag, 26 april, la jeg brev (dok.nr. 118) til G. Fredriksen foran døren hennes (og sendte originalen pr. rek.post).
Ca. klokken elleve banket det på døren. Jeg åpnet og der stod G.F.
Hun ville bare si at det var ikke hun som eide huset. Følgelig var hun ikke vår husvert. Iflg. henne var huset fortsatt eiet av Klæbu kommune.

Dette er besynderlig og jeg tror henne ikke.

Hun og en venninne har de siste dagene begynt å pusse opp huset. Hun har revet krittplatene ned inne hos seg selv slik at det gamle tømmerverket har kommet fram (hva dette vil ha å si for brannsikkerhet i bygningen er vanskelig å si, men bedret blir den ihvertfall ikke).
De har klippet hekken foran huset, raket og avholdt en klassisk "dette-er-mitt-hus"- vårrengjøring.
De skraper bort løs maling nederts på utvendig panel og innsetter disse med olje.

Det er mulig hun har sterke husbevaringsdrifter, men en slik behaviour er et tydelig tegn på at du faktisk eier objektet.
Det er ditt, og du vil stanse forfallet for å verne om investeringen.

Jeg tror forklaringen er en helt annen enn hennes versjon:
Hun har krevet av kommunen at hun ikke skal holdes økonomisk skadelidende pga. den uløste tvisten ved Sempl. 3. Dermed denne maskepi hvor hun de facto eier huset, men kommunen yter henne en slik "overgangs- og rensetjeneste".
Hvis så er tilfelle øker min forundring over den høye graden av service og ansvarsfølelse kommunen utviser overfor henne.
Man kan ikke annet enn å undres over hvilke psykologiske preferanser og under-hånden avtaler som foreligger.

Jeg vil overlevere henne et skriv hvor jeg ber om at hun skriftlig bekrefter sin opplysning om at hun ikke er eier av Sempl. 3, og legge det tilbake foran min dør i løpet av dagen.



Med vennlig hilsen

Reinhardt Søbye
William Dahl Myrvold

Kopi til adv.
 


En siste innskytelse:

I Norge er terskelen for å titulere seg som 'profesjonell, yrkesaktiv kunstner' omtrent så høy som en blyantstrek; 2 av disse "kunstnerpoengene" er nok og du er livstidsmedlem i NBK og kan med indignasjon kreve "for Kunstens skyld" å bli underholdt av det offentlige. Når det passer b-kunstnerne knytter de neven og forsvarer dette "uomtvistelige kvalitetspremiss". Et tragikomisk eksempel fra Life in Klaebu er når Elisabeth Engen (hvem ellers?) forsøkte å organisere bred motstand mot at kommunen skulle leie ut et av atelierene på Seminarplassen til den reinspikka amatøren Bente Aarskog. Elisabeth ville ha oss alle med på et opprop til kommunen om å bevare kvalitetskriterier for hvem og hva som skulle få liv til å bli medlem av det gode selskap. Jeg ga blanke. Jeg får frysninger av b-kunstnere med disse 2 poengene. De er illustrasjonen til begrepene 'småborgerlig', 'trangsynt og bigotte'. Dessverre er det slik i dette landet at hvis man begynner på og gjennomfører en eller annen utdanning innenfor estetiske fag OG det viser seg at det nødvendige talent ikke er tilstede, så må vedkommende gjennomgå en ibsensk eksistensfornektelse og for resten av livet opprettholde denne livsløgnen. Men....siden de er så mange kan de jo alltids bære 'byrden' sammen, organisere seg.....
De skulle ha betraktet det som en del av almennutdanningen og deretter gått i helt andre retninger.
Kunst ER talent.

Tenkte lenge jeg skulle gå til søksmål. Nå er jo erstatningsrett ikke akkurat comme il faut i Norge. I Norge kan offentlige ansatte omtrent gjøre hva de vil bortsett fra å deale drugs, seksuelt utnytte mindreårige eller underslå momskontoen før de trekkes til ansvar. Så vinklingen ville ha vært (kanskje det ikke er for sent?) å påstå at kommunen underslo, suspenderte, saboterte.....en overtakelsesopsjon på Seminarplassen 3. Et eventuelt kjøp til sterkt subsidiert pris.
Derfor kan det absolutt hevdes at man (jeg) har lidd et økonomisk tap som består i differansen mellom denne subsidierte overtakelsespris og antatt markedspris.

Dette ville jeg ha gjennomført, ikke pga. pengene, men for å få saken ut i et fora hvor kommunen ikke satt med bukta og begge endene. Et fora som ville kreve forklaringer og som ville komme med en konklusjon.
Det hadde vært bra for Norsk Kunst AS.


Og som en ondskapsfylt bonus; kanskje noen hadde forsøkt å implisere arkitekten bak denne styrte prosessen, Elisabeth Engen, og gå til regresskrav slik at hun hadde mistet sin subsidierte institusjonsenhet.

Alt som her er skrevet kan underbygges av et skriftlig materiale. Allikevel hadde det vært morsomt hvis noen av de ovenfor siterte og beskrevne, skulle føle seg injuriert eller 'outet' og dermed bestille omkamp.

Se det. Dette brukte jeg en dag på, en dag jeg også laget 2 nye bilder på maskinen, padlet oppover strømmen øverst i Nidelva, leide "Fabelaktige Amalie....", drakk en dobbel cortado på Choco Boco på Elvehavna og avtalte pr. tlf. en ukes arbeidsferie i Hardanger. En god dag.

9. Den såkalte "professorstriden" ved SHKS:

En sammenfatning av den såkalte "professor-striden", som (etter mye manøvrering og mobilisering fra visse interesse- og vennskapsgrupperinger innenfor Norsk Kunst) endte med at fagforeningskunstneren Wenche Gulbrandsen fikk stillingen etter i utgangspunktet IKKE Å HA BLITT TILKJENT professorkompetanse i tegning av fagkomiteen oppnevnt av Kulturdepartementet.
Hvordan?
Les innstillingen fra den opprinnelige fagkomite og dommerens bemerkninger i Byrettens kjennelse:

  6. Wenche Gulbransen, født 1947, har kunstnerisk utdannelse fra SHKS,
Kunstakademiet i Budapest og AHO.
Søkeren har utfyllende og godt dokumentert pedagogisk erfaring. Hun legger frem
interessante ideer om et undervisningsopplegg,
Det innsendte materials har høy kunstnerisk kvalitet.
Søkeren arbeider primært som skulptør.
Komiteen vurderer hennes dokumentasjon som tegner til å ligge på et høyt kunstnerisk nivå.
Hun har utført en rekke utsmykningsoppdrag.  16. Reinhardt Søbye født 1956, har ingen formell kunstnerisk utdannelse.
Komiteen noterer seg at søkeren er selvlært.
Søkeren har ingen pedagogisk erfaring. Han skisserer opp noen tanker om
undervisning som etter komiteens vurdering er mer spesiell enn de andre søkernes.
Komiteen mener at det innsendte materialet gir tilstrekkelig og trygt grunnlag for vurdering.
Komiteen mener videre enstemmig at det i hans bilder finnes kvaliteter som man savner i de andre
søknadene. Hans arbeider har en suveren trygghet og en utstråling som viser en kunstnerisk
integritet som behøves i denne stillingen.  

SHKS

  20 .2. 9 7Statens Håndverks- og Kunstindustriskole
Ullevållsvn 5
0165 Oslo Professorat i tegning - den sakkyndige komites svar på innkomne kommentarer.
Komiteen er lei for at vurderingen og konklusjonen har skapt misnøye.
Komiteen har gjennomgått kommentarene, regler for utlysning og betenkning for stillingen pånytt, og medlemmene
har kommunisert skriftlig og telefonisk med hverandre.  Vi har enstemmig kommet til følgende konklusjon:  Det var enighet i vår opprinnelige tolkning av retningslinjene. Vi legger hovedvekt på den kunstneriske kapasitet
hos søkerne. De øvrige kriterier er av kompletterende betydning. Komiteen står fast ved at de tre innstilte
søkere er kompetente til professorat.
I innstillingen rangerer dog Roj Friberg Petter Brønn sammen med Reinhardt Søbye på førsteplass. Han oppfatter
også Petter Brønns øvrige dokumentasjon som interessant, med spennende ideer om pedagogikk. Finn Graff
og Zdenka Rusova legger større vekt på Oddvar Løkses pedagogiske erfaring og tanker om undervisning.
Alle tre komitemedlemmer utpeker Reinhardt Søbye som den beste kandidat utelukkende på kunstneriske kvaliteter. Roj Friberg Zdenka Rusova Finn Graff

sd6

OSLO BYRETT

 År 1999 den 13. oktober ble det avholdt rettsmøte i Oslo tinghus
Dommer: Byrettsdommer Idar E. Pettersen
Sak nr: 98-08422 A/31
Saksøker: Reinhardt Søbye Seminarplassen 3, 7541 Klæbu
Prosessfullmektig: Adv. Elin Synøve Wold
Saksøkt: Staten v/Kunsthøgskolen i Oslo
St. Olavs plass, 0130 Oslo
Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.flm. Therese Thommessen
Det ble deretter avsagt slik

KJENNELSE:

 Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) lyste våren 1996 ut et professorat ved institutt for tegning med søknadsfrist 28. mai samme år. Professoratet var for en åremålsperiode på seks år, med mulighet for fomyelse. Institutt for tegning omfatter fagene frihåndstegning, ornament og geometrisk tegning. Det meldte seg seksten søkere, blant andre Reinhardt Søbye og Wenche Gulbrandsen.
Med hjemmel i universitetsloven oppnevnte departementet en sakkyndig komite som skulle avgi innstilling på bakgrunn av stillingskunngjøring, stillingsbetenkning og reglene for fremgangsmåten ved tilsetting av professorater ved SHKS.
Den sakkyndige komiteen som besto av tegnerne Zdenka Rusova, Roj Friberg og Finn Graff med Ragnhild Magnussen som koordinator avga uttalelse den 5. november 1996 og fant tre kandidater som på ulike måter var kompetente for stillingen. Dette var i alfabetisk orden, Petter Brønn, Oddvar Løkse og Reinhardt Søbye. Komiteens preferanse var slik: Zdenka Rusova og Finn Graff- Nr. 1 Reinhardt Søbye og Oddvar Løkse, nr.2 Petter Brønn. Roy Friberg hadde Reinhardt Søbye og Petter Brønn på første plass, mens Oddvar Løkse av han var satt som nummer to. Komiteens uttalelse ble oversendt de seksten søkeme i henhold til regelverket, og det innkom merknader fra fem av dem.
I et notat fra avdelingsadministrasionen ved SHKS av 20. februar 1997 ble det påpekt for-melle mangler ved den oppnevnte komitees uttalelse. Det ble i notatet foreslått at tilsettings-prosessen ble stanset eller at det ble oppnevnt en ny komite. Samme dag, den 20. februar, kom det tilleggsuttalelse fra komiteen som enstemmig holdt fast på sin tidligere uttalelse uten å ta til følge noen av de innkomne merknadene.
Den 27. februar 1997 fattet avdelingsstyret et enstemmig vedtak om å foreslå for Kunsthøgskolens styre at det ble oppnevnt en ny komite. Den 25. april 1997 oversendte SHKS saken til sentraladministrasjonen og fremsatte forslag på medlemmer til en ny sakkyndig komite. Sentraladministrasjonen ba imidlertid den 12. mai 1997 SHKS anmode den sakkyndige komiteen om å gi tilleggsinformasjon og mer eksplisitt klargjøre sine uttalelser når det gjaldt følgende punkter:
- hvilke av søkeme som ansås for å være professorkompetente- at alle søkeme hadde krav på skriftlig vurdering av sin kompetanse- at de sakkyndige skulle for hver av søkeme som kjentes kompetente, gi uttalelse om de innsendte arbeider, søkemes øvrige kvalifiserende virksomhet og pedagogisk kvalifikasjon Komiteen ble bedt om å gi tilleggsopplysninger, og en enstenmmig komite holdt fast ved sin tidligere uttalelse. Det fremgår av besvarelsen fra Zdenka Rusova av 3. juni 1997 at det kun var Petter Brønn, Oddvar Løkse og Reinhardt Søbye som ble tilkjent professorkompetanse.  SHKS oversendte uttalelsene fra komiteen til Kunsthøgskolen og ba på nytt om godkjenning av ny komite. Den 4. September 1997 fattet styret for Kunsthøgskolen vedtak hvor det ble lagt til grunn at den sakkyndige komiteens innstilling ikke tilfredsstilte kravene, og at styret derfor ikke kunne foreta en tilsetting på grunnlag av innstillingen. Styret oppnevnte så en nysakkyndig komite bestående av billedkunstner Morten Krohg, billedkunstner Johanne Marie Hansen Krone og billedkunstner Fam Ekman. Som varamedlem ble oppnevnt billedkunstner Bjørn Karlsen.
Den 9. desember 1997 forelå det en uttalelse fra den nye sakkyndige komiteen hvor Bjørn Karlsen hadde tiltrådt som fullt medlem, hvor man enstemmig rangerte tre av søkeme og med godkjenning av professorkompetanse for fem av dem, herunder også Reinhardt Søbye og Wenche Gulbrandsen. I forslaget til innstilling fra SHKS av 4. februar 1998 ble Wenche Gulbrandsen innstilt som nr. 1 og Ian Damerell som nr. 2. Innstillingen skjedde etter en samlet vurdering av søkemes faglige kompetanse representert ved utdanning og kunstnerisk praksis, deres yrkeserfaring og sosiale egenskaper."
Avdelingsstyret fattet deretter den 12. februar et enstemmig vedtak hvor Wenche Gulbrandsen ble innstilt som nr. 1 og Ian Damerell som nr. 2. Høgskoledirektoren anbefalte at Kunsthøgskolens styre gjorde et tilsettingsvedtak i tråd med avdelingsstyrets innstilling, og styret for Kunsthøgskolen i Oslo fattet deretter den 24. mars 1998 et enstemmig vedtak om å følge forslaget fra den sakkyndige komiteen og innstillingen fra avdelingsstyret ved SHKS. Wenche Gulbrandsen ble så tilsatt i professoratet i tegning ved SHKS, og Ian Damerell ble innstilt som nummer to.
Reinhardt Søbye mente at han var usaklig forbigått i forbindelse med tilsettingen og ved stevning av 28. September 1998 anla han sak mot Kunsthøgskolen i Oslo med slik påstand:  1. Kunsthøgskolen i Oslo's ansettelse av Wenche Gulbrandsen er i strid med gjeldende statlig ansettelsespraksis.
2. Kunsthøgskolen i Oslo dømmes til å erstatte Reinhardt Søbyes tap fastsatt etter rettens skjønn, dog minimum ett års lønn i henhold til gjeldende avlønning for stillingen.
3. Kunsthøgskolen i Oslo dommes til å erstatte Reinhardt Søbye sakens omkostninger, herunder gebyr for Oslo Byrett.  Reinhardt Søbye har anført at det her har skjedd en usaklig forbigåelse av ham, og at ansettelsen er i strid med den utlyste stilling. Han er av den klare oppfatning at hensikten med å nedsette en ny komite kun var å hindre at han ble ansatt. Han mener at den siste komiteen har lagt avgjørende og uriktig vekt på undervisningssiden og ikke søkemes faglige kompetanse. Han mener at dette er gjort fordi ingen av søkerne "i det gode selskap" hadde en slik faglig tyngde som han. Følgelig måtte man forskyve tyngdepunktet for overhodet å få til en tilsetting slik miljøet i Oslo ønsket. Han mener at dette klart fremgår av innstillingen som fremhever Wenche Gulbrandsens tilknytning til det tradisjonelle kunstnermiljøet i Oslo. Dette kommer også svært klart frem dersom man sammenligner Wenche Gulbrandsens kunstneriske aktivitet med hans egen. Hennes kunstneriske aktivitet de senere år har vært liten, i motsetning til hans. I tillegg er hun oppført som skulptør og man må derfor anta at hovedtyngden av hennes arbeid ligger innenfor d.e.t.te fagområdet.  Reinhardt Søbye hevder videre at han har vært ansett som kontroversiell i kunstmiljøet, blant annet på grunn av at han har innlevert utstillingsarbeider under pseudonym og fått gode kritikker, mens hans signerte arbeider ikke er blitt omtalt. Han mener at årsaken til at han bleforbigått ved stillingsansettelsen var hans manglende innordning i etter hans oppfatning et statisk system. Han mener da at han var best kvalifisert til stillingen i henhold til den utlyste stillingsdefinisj on og at han derfor har krav på ansettelse. Han mener at han er ulovlig forbigått ved ansettelsen, og at han følgelig har krav på erstatning.  Ved tilsvar av 2. november 1998 tok Staten v/ Kunsthøgskolen 1 Oslo til motmæle og nedla slik påstand:
1. Staten v/ Kunsthøgskolen i Oslo frifinnes.
2. Staten v/ Kunsthøgskolen i Oslo tilkjennes sakens omkostninger.
Staten hevder at dersom hensikten med å nedsette en ny komite var å unngå at saksøkeren ble tilsatt i stillingen, kunne avdelingsstyret og styret for Kunsthøgskolen i Oslo med utgangspunkt i delt rangering fra sakkyndig komite av 15. november 1996 uten problemer ha valgt en annen kandidat. Allerede på dette tidspunktet kunne således tilsettingsorganet foretatt en formelt sett riktig og udiskutabel tilsetting av en annen søker enn saksøkeren. Den reelle årsak til at det ble oppnevnt en ny sakkyndig komite var at avdelingsadministrasjonen og avdelingsstyret ved SHKS, høgskoledirektøren og styret ved Kunsthøgskolen vektla de formelle krav og kvalitetskrav som skal stilles til en sakkyndig komites arbeid med tilsetting i professorater. Man fant at den første sakkyndige komiteen ikke hadde gjort en fullstendig jobb i henhold til reglementet, og til tross for at høgskoledirektøren ba komiteen gi tilleggsinforinasjon og mer eksplisitt klargjøre sine uttalelser, førte heller ikke dette til flere vesentlige opplysninger. For at styret skulle få et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre en tilsetting, var det derfor nødvendig å oppnevne en ny sakkyndig komite.
Det er på det rene at Bjørn Karlsen som var oppnevnt som varamann i komiteen, tiltrådte komiteen ved behandling av saken. Staten hevder imidlertid at man fryktet at noen i ettertid skulle så tvil om komiteens formelle kompetanse. Av den grunn ble Bjørn Karlsen, som tidligere har vært professor ved Statens Kunstakademi, overtalt til å tiltre komiteen som ordinært medlem. I henhold til reglementet kan en slik komite bestå av fra tre til fem medlemmer, og det var således ingen formelle problemer forbundet med at Bjørn Karlsen tiltrådte komiteen som fullt medlem, så lenge han var funnet kompetent som varamedlem. For øvrig er det ingen grunn til å tro at en eventuell saksbehandlingsfeil ville hatt betydning for avgjørelsen. Den andre komiteens innstilling var enstemmig.
Sammenfatningsvis påstår Staten at tilsettingsvedtaket er gyldig. Det er ikke på noen måte dokumentert at det foreligger usaklige hensyn eller saksbehandlingsfeil. Det ligger i sakens natur at det ved vurderingen av en slik stilling vil bli lagt vekt på hva komiteens medlemmer mener dersom komiteens øvrige saksbehandling er grundig og korrekt.
Retten skal bemerke: Retten oppfatter rettsforliket slik at saken er begjært hevet etter begjæring fra begge parter etter at saksøkeren har trukket søksmålet. Det.er opplyst at statens forslag til forliksløsning ca. tre uker forut for hovedforhandlingen var at partene skulle begjære saken hevet, og da slik at hver av partene skulle bære sine egne saksomkostninger.  I rettsforliket har partene bedt retten avgjøre omkostningsspørsmålet.  Retten mener at det i den foreliggende sak er tvistemålslovens § 175, 4. ledd, som kommer til anvendelse når det gjelder avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Retten vil da stå temmelig fritt med hensyn til hvilke momenter som skal . tillegges betydning, se Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, side 578 flg.  Selv om det er på det rene at saksøkeren har trukket søksmålet, mener retten imidlertid at dette ikke bør bli avgjørende for omkostningsspørsmålet.  Saksøkeren har gått til sak fordi han mener han ble usaklig forbigått ved tilsetting i stillingen og hevder at oppnevnelsen av komite nr. 2 skjedde i den hensikt å få en annen søker tilsatt i stillingen.  Ut fra det som er fremkommet under hovedforhandlingen frem til inngåelse av rettsforliket, finner retten det nokså vanskelig helt å forstå notatet fra SHKS av 20. februar 1997. Der heter det vedrørende den første komiteen heter at:  "da det heller ikke er noe som tyder på at komiteen har til hensikt å revurdere forslaget til innstilling, foreslår vi at avdelingsstyret diskuterer saken utfra de fakta som foreligger, selv om komiteens svar på merknadene fra søkerne ikke foreligger."  Retten mener at det foransiterte lett kan tolkes dithen at SHKS administrasjon med dette søkte å få til en endret innstilling, og at når dette ikke lyktes, ønsket man å få oppnevnt en ny sakkyndig komite. Retten har f'ått seg fremlagt innstillingen fra både komite nr. I og komite nr. 2 og kan vanskelig se at komite nr. 2 har behandlet saken noe særlig annerledes eller grundigere enn komite nr. 1. Retten viser her til at komite nr. 1 etter anmodning fra Kunsthøgskolen utdypet og holdt fast ved sin tidligere innstilling. Beveggrunnene for oppnevnelsen av en ny komite er etter dette ikke lette å se.  At Bjørn Karlsen som var oppnevnt som varemann, tiltrådte komiteen som fullt medlem ved behandling av saken etter samtykke fra SHKS, var en klar saksbehandlingsfeil. Komiteens innstilling var imidlertid enstemmig, slik at feilen neppe har fått betydning for innholdet i innstillingen.  På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor, mener retten at saksøkeren hadde rimelig grunn til å gå til sak for å få den rettslig prøvet. Retten mener derfor at staten bør tilpliktes å betale Reinhardt Søbye halvparten av hans saksomkostninger. Også rene rimelighetsbetraktninger bør etter rettens mening føre til samme resultat. Det er fra adv. Wolds side fremlagt en arbeidsoppgave, som samlet utgjør kr. 34 340,-. Retten har ingen merknader til beløpets størrelse, og arbeidsoppgaven vil derfor bli lagt til grunn ved omkostningsavgjørelsen. Halvparten av dette beløpet utgjør kr. 17 170,-.

S l u t n i n g

 1. Oslo byretts sak nr. 98-08422 A/31 heves.2. Staten v/Kunsthøgskolen i Oslo tilpliktes å betale saksomkostninger til Reinhardt Søbye med kr. 17 170,- - syttentusenetthundreogsytti innen 14 - fjorten dager fra kjennelsens forkynnelse.

Retten hevet.



VEDLEGG:

10.
CV fra KIK for Reinhardt Søbye:

KIK Kunstnernes InformasjonskontorKirkegaten 1-3, 0153 OSLO
Telefon: 22 40 41 30
Telefax: 22 40 41 31
curriculum vitae
SØBYE, REINHARDT		Privatadresse Postboks 26 7541 Klæbu
3547 Født: Oslo, 24 03 1956
www.artdefence.com
Medlemsskap: NBK,TF,NNBK,TBK
Faggrupper: Maleri,Tegning,WebArt
Utdanning: Autodidakt med professorkompetanse i tegning
Stipend:
Vederlagsfondets stipend 2001,2000,98,97,96,94,93,92,91,89
Ingrid Lindback Langaards fond 1998,91
Ragnvald og Ida Blixs legat 1995
Bildende Kunstneres Hjelpefonds materialstipend 1988
Separatutstillinger.
"Inferno", Toho Gallery, Tokyo, Japan 1994
"Requiem", Toho Gallery, Tokyo, Japan 1995
"Civil war",Toho Gallery, Tokyo, Japan 1996
"Amnesia", Toho Gallery, Tokyo, Japan 1997
"Norwegian Martyrs", Toho Gallery, Tokyo, Japan 1998
"Roll Call", Toho Gallery, Tokyo, Japan 1998
"Witness.'The Art of Reinhardt Sobye"
Odakyo Art Museum, Tokyo		 1999
Shimonoseki City Art Museum, Japan 1999
Kariya City Art Museum, Japan 1999
"Melancholia", Toho Gallery, Tokyo, Japan 2001
Galleri 27, Oslo 1990,89,88
Tegnerforbundet, Oslo 1996,92
Galleri Roenland, Jevnaker 2001,1997,91
Atelier Lofoten, Svolvær 1997
Galleri No. 1, Klæbu 1997
Sandnes Kunstforening 1990
Risør Kunstpark 1992
Portrettserien 'Axel Jensen' under Axel Jensen Dagene
Hotel Caledonien og videre på Sørlandets Kunstmuseum
Kristiansand S.		 2000-2001
Galleri Bi-Z, Kristiansand 1999,90
"Nordiske barne-engler", Lavetthuset, Erkebispegården, Trondheim 1998
Risør Kunstforening 1990
Hå Gamle Prestegard, Jæren 1994
"Norsk natur", LOOC, Lillehammer 1994
The Earls Court Gallery, London 1994
Galleri 3, Harstad 1992
Galleri Buene, Risør 1991
Tovdal Kunstnersenter 1991
Husets Galleri, København 1990
Drammen Kunstforening 1990
Galleri 12 b, Fredrikstad 1990
Galleri Tyholmen, Arendal 1989
Gruppe- og kollektivutstillinger (i utvalg).
Jubileumsutstilling, Galleri Hjadlane, Osa 2002
IKON 2001, Tvedestrand Kunstforening 2001
Minneutstilling for Johan Stray, Galleri 27, Oslo 2001
NYE VERK 2, Sørlandets Kunstmuseum, Kr.Sand 2001
Together with Susumu Kinoshita. SHIMADA GALLERY, Kobe, Japan 2001
"ART DEFENDING HUMAN DIGNITY"
sammen med KRISTIN VALLE: Galleri No. 1, Klæbu		 2001
2000 +-. Vises i Norge, Sverige og Finland 2000-2001
"Vitne", sammen med KRISTIN VALLE: Gallerihuset, Stavanger 2000
The 3rd International Kwangju Biennale, South Korea 2000
Galleri Steen, Oslo, Vårutstillingen 2002,-01,-00,-99,98
Festspillene i Nord-Norge 1999
Galleri Roenland, Jevnaker, jubileumsutstilling 1998
"Hommage", Biennale Nord, Trondhjems Kunstforening 1995,93
Nordisk Tegnetriennale 1995,92
"Tegning", SKINNs vandreutstilling 1995
"Høstutstillingens beste", Sandefjord Kunstforening 1994
Galleri LNM, Oslo, jubileumsutstilling 1993,88
Nasjonalgalleriet, Oslo 2001,1993
"Situasjoner og sansing", Samtidsmuseets vandreutstilling 1990
Den Nasjonale Tegneutstillingen, Porsgrunn 1988
Års- og landsdelsutstillinger:
Høstutstillingen 1999,98,96,94,93,92, 91,90,88,87,85
Den Nord-Norske Kunstutstilling 2001,1998,97,96,95,94,93,92,91
Sørlandsutstillingen 1997,95,91,90,89
Østlandsutstillingen 1995,93,92,89,88
Vestlandsutstillingen 1994,93
Trøndelagsutstillingen 2001,1998
Innkjøpt av (i utvalg):
Sørlandets Kunstmuseum (The portraitsuite "Axel Jensen", 5 items) 2000
Nagoya City Museum 2000
Tysvær kommune (The "Tysvær-suite", 10 items) 1999
Soken Research Institute, Tokyo ('Roll Call'-suite, 6 items) 1999
Isahai Museum, Japan 1994
Aichi Prefectural Museum, Nagoya, Japan 1994
Collection Sagawa Printing, Japan 1993
Nasjonalgalleriet 1992,88,87
Fylkesgalleriet i Sogn og Fjordane 1992
Harstad kulturhus 1992
Norsk kulturråd 1992
Nordnorsk Kunstmuseum 1991
Sandnes Faste Galleri 1990
Museet for samtidskunst 1988
Projects:
Invited to participate on the Florence Biennale 2003 by the international jury
The portraitsuite "ARNOLD JUKLERØD"
The portraitsuite "OLD CITIZENS IN TYSVÆR"
The portraitsuite "THE DYING AUTHOR; AXEL JENSEN"
Oppdrag:
Ill. til "Møte i natten", red. I. Ambjørnsen, Forlaget G.K 1998
Ill. til "Dvergmål", Håvard Rem, Aschehoug 1999
Omslagsbilde, Cappelen Forlag 2000
Arbeider brukt i det japanske offisielle skolebokpensum for
"junior and senior high school textbook about art" for 2002-2006
MITSUMURA BOOK PUBLISHING CO. Tokyo		 2000
Priser og utmerkelser:
Vårutstillingen, Galleri Steen: Juryens 1ste pris 2001
Vårutstillingen, Galleri Steen: Publikumspris og Juryens 2ndre pris 1999
Nord-Trøndelag Fylkesgalleris Publikumspris 1996
Østlandsutstillingens Publikumspris 1993
Dagbladets Publikumspris ved Høstutstillingens 100-Års jubileum 1987
Annen relevant virksomhet:
Tildelt professorkompetanse av kulturdepartementet 1997
Tildelt professorkompetanse av Kunsthøyskolen i Oslo 1997
Sist oppdatert adresse: 030900
Sist oppdatert CV:050502
11.
CV fra KIK for Grethe Fredriksen:

12.
Oppslag i Adresseavisen 170602 om invitasjon direkte fra den internasjonale juryen for Firenzebiennalen 2003: